Astrup – Flammen over Jølster

Et hjertevarmt kunstnerportrett og en reise gjennom landskapet bak Nikolai Astrups mest kjente bilder

Nikolai Astrup var maleren som kunne ha vært like berømt som Munch – om han ikke hadde vært så glad i Jølster. Han forlot en lovende karriere utenlands, og bygget sitt eget paradis med sin egen Engel i en fjellskrent i barndomsdalen. Etter hundre år taler mannen og bildene direkte til oss, i den nye dramadokumentaren Astrup – Flammen over Jølster. Dialogen bygger på Astrups etterlatte notater, og viser at det aldri er for sent å vinne over skeptikerne – om man bare lar livsgleden styre.

Nikolai Astrup (1880-1928) trosset sin strenge prestefar, og dro ut i verden for å bli maler. Først til Harriet Backers populære malerskole i Kristiania, senere til Paris og Tyskland. Harriet Backer kalte ham sin mest begavede, men også fattigste elev. Iblant skal han bare ha levd på havregryn, som han gikk omkring og sugde på for å greie seg mot sulten.

Også i Paris gjorde han inntrykk. Ifølge læreren Christian Krohg lærte han lekende lett det andre kunne bruke ti år på å tilegne seg. Likevel måtte han hjem til Jølster for å finne seg selv som kunstner. Der møtte han bondejenta Engel, som bare var femten år da de giftet seg. Hun var modig og sterk, og de brydde seg ikke om folkesnakket. Sammen fikk de åtte barn, og formet en karrig og nordvendt skrent om til en blomstrende gård. Idag er Astruptunet et av Norges vakreste museer.

I filmen spilles Nikolai med keitete og eksplosiv sjarm av Thure Lindhardt, kjent fra tv-serien «Broen» og sabotørfilmen «Flammen og Sitronen». Vi følger ham fra barndommen, gjennom studier og rangel ute i Europa. Tilbake på Vestlandet finner han støtte hos den trofaste mentoren Anton Fond (Dennis Storhøi), bygdas lærer, kommunist og ateist. Og endelig kommer gleden for alvor med Engel (Henriette Marø).

Filmen henter navn fra et av Astrups sterkeste motiver. Sankthansbålene gløder i dalsiden fra forbudte fester, som den pietistiske faren mente var djevelens verk. For Nikolai ble ilden et symbol for frihet og lengsel, som viste ham vei inn i kunsten. I store deler av filmen er det han selv som fører ordet, gjennom sitater like friske og observante som for hundre år siden. Historien drives også fram av et svimlende foto, der himmelen dypper seg i Jølstravannet som en fuktig malerkost.

Astrups motiver er en skattekiste, som i filmen forvandles til levende magi. Stilen hans er lett å gjenkjenne – frodig, naivistisk og eventyrlig. I trolske naturlandskaper forvandles snøen til en naken utstrakt kvinne, og et krokete tre strekker trollfingre mot fjellet. Andre ganger vises familielivet, i vakre interiører eller den frodige hagen. Nikolai var kjent for sine mange rabarbrasorter, og en rabarbravin som ble populær i bygdas brylluper.

Hans forhold til Jølster var som en forelskelse, men også en kjærlighetssorg. Landskapet og folkelivet talte til ham med sin rikdom og mystikk, men den bohemiske livsstilen gjorde ham ofte til en fremmed. Han lengtet etter solen, men havnet i skyggen. Det fuktige klimaet var ikke sunt for den astmatiske gutten, som lå mye syk i den trekkfulle og mørke prestegården som barn. En gang mistet han tre søsken på en uke. Men i ensomheten begynte han å tegne, noe som skulle åpne verden for ham.

Idag kjennes bildene hans både svært norske og helt universelle. Han var en pioner i kunsten, men også i sin økologiske livsstil, og eksperimenterte like gjerne med frø og dyrkningsmetoder som med farger og trykketeknikker. I 2016 ble hans første internasjonale utstilling sett av femti tusen besøkende i London, og avisen The Guardian kalte ham «Tolkienesque». Er Nikolai Astrups tid endelig kommet? I sin levetid kjempet han ofte mot uforstand, men vant til slutt fram med sitt varme vesen og ukuelige talent. Nikolai Astrup treffer oss i midt hjertet. Gi ham sjansen til å treffe ditt!

Les mer og se trailer HER.

 

Tekst: Oda Bhar

 

 
 
×
Vennligst vent...